Hvem eier avfallet?

Tette tak

Hvem eier avfallet i en bygg- og anleggskontrakt? Spørsmålet er relevant for alle entreprenører som skal rive eller fjerne noe for deretter å sette opp noe nytt. Nesten alt avfall har en økonomisk verdi og mange entreprenører ser fortjenestemulighet ved å gjenbruke eller selge avfallet. Kan byggherren nekte dette?

En anleggsgartner kom til oss og stilte disse spørsmålene. Han hadde fått i oppdrag å fjerne noe asfalt for deretter å legge brostein. Han så for seg å kunne velge å grave ut asfalten og deponere den med relativt lav kostnad, eller frese opp asfalten og gjenbruke den et annet sted med en ikke ubetydelig netto gevinst.

Vi snakker her om en praktisk problemstilling mange entreprenører kommer bort i og variasjonen i eksemplene er mange. Vi vet at jord som fjernes før byggegrop graves blir gjenbrukt i andre prosjekter, gammel brostein, kantstein eller bygningsstein generelt blir gjenbrukt i prosjekter hvor det nettopp er et poeng å ha «gammel» stein. Mye av det vi før så på som «avfall» har i dag økonomisk verdi, og det er naturlig å stille spørsmålet hvem eier avfallet?

Utgangspunktet er at byggherren eier det gamle bygget, brosteinen eller asfalten i gata og jorda på tomta. Byggherre har derfor full rett til å inngå avtaler som innebærer at entreprenøren får oppdraget å flytte steinen, asfalten eller jorden til et annet sted på byggherres eiendom. Byggherren mister ikke eiendomsretten av den grunn.

Situasjonen blir fort en annen dersom byggherren i stedet sier «fjern asfalten og legg ny brostein», eller «fjern brostein og kantstein, jevn ut underlaget og legg plen på nivå med kvote X». Byggherren kan i slike situasjoner tape eiendomsretten slik at entreprenøren kan overta den. For å illustrere dette er det nyttig å skille mellom to situasjoner. En hvor byggherren uttrykkelig avtaler at entreprenøren skal overta eiendomsretten til avfallet, for eksempel ved at entreprenøren gis rett til å utnytte avfallet slik entreprenøren selv ønsker. Den andre hvor byggherre ikke sier noe om hvem som skal ha eiendomsretten til avfallet, eller om entreprenøren skal ha rett til å utnytte avfallet slik entreprenøren selv ønsker.

I den første situasjon er det klart at byggherren oppgir eiendomsretten og gir den videre til entreprenøren. Dette får entreprenøren vite allerede før jobben prises og kan ved prisingen ta hensyn til den eventuelle netto gevinsten ved å gjenbruke avfallet, og på den måten gi en konkurransedyktig pris. Dette vil byggherre normalt tjene på.

I den andre situasjonen, hvor det ikke sies noe om hvem som skal ha eiendomsretten til avfallet eller om entreprenøren skal ha rett til å utnytte avfallet, kan eiendomsretten gå over på entreprenøren, men her er bildet noe sammensatt.

Et utgangspunkt er regelen om at entreprenøren plikter å holde god orden på byggeplassen, foreta regelmessig opprydding etter sitt eget arbeid og fjerne alt avfall etter dette. Regelen innebærer at det er entreprenøren som må dekke kostnadene til å fjerne avfallet, selv om det innebærer gebyrer for deponering. Dette må entreprenøren ta høyde for når jobben prises. Det kan være at entreprenøren kan kreve vederlagjustering dersom det oppdages asbest eller annet svært miljøfarlig avfall, men utgangspunktet er klart: entreprenøren har ansvar for å fjerne avfall. Byggherre skal ikke behøve å tenke på hvor avfallet tar veien. Entreprenøren kan etter reglen velge å ta avfallet som sitt eget og utnytte avfallet slik entreprenøren selv ønsker.

Vi finner regelen i alle Norsk Standard bygg- og anlegg kontrakter og regelen må anses som en ulovfestet entrepriserettslig regel som gjelder når partene ikke har avtalt noe annet.

Hva som er avfall kan være usikkert og må avgjøres ut fra avtalen mellom partene. Avkapp, emballasje, demonterte og ødelagte bygningsdeler er klart avfall. Dette har også normalt ikke stor verdi og byggherren har normalt ingen interesse i dette. Dette kan normalt entreprenøren beholde.

Hvorvidt demonterte bygningsdeler, gammel asfalt, brukt brostein, bygningsstein og jord som kan igjenbrukes er avfall må vurderes ut fra avtalen. Er det snakk om små verdier, skal det ikke mye til før det blir ansett som avfall.

Er det snakk om store verdier har byggherre en klar oppfordring til å ta inn i avtalen bestemmelser om hvor bygningsdelene, steinen, jorden etc. skal legges eller hvem som skal eie det. Gjør ikke byggherre det, kan byggherre fort kritiseres for ikke å ha tatt inn i avtalen en regler som fjernet uklarhet rundt spørsmålet om hvem som eier bygningsdelene, steinen, jorden etc. Dersom avtalen kun sier at entreprenøren skal fjerne bygningsdelene, steinen, jorden etc., er det grunnlag for å si at det er avfall eller at byggherren har oppgitt eiendomsretten. Entreprenøren kan da ta det som skal fjernes som sitt eget og utnytte det slik entreprenøren selv ønsker.

Det er viktig å huske på at disse spørsmålene alltid må vurderes i lys av den inngåtte avtale og de forutsetninger for avtalen partene synliggjorde for den andre før avtalen ble inngått. Det er heller ikke tvil om at det er lurt å avklare eiendomsretten til bestemt “avfall” i selve avtalen, slik at det ikke oppstår uenighet i ettertid.

Anleggsgartneren vi snakket med opplevde at oppdragsgiveren hevdet at asfalten var hans, etter at anleggsgartneren hadde brukt ekstra penger på å frese vekk asfalten.